Modell for proaktiv krisehåndtering

En kritisk hendelse utvikler seg ikke bare gjennom selve hendelsesforløpet. Etter hvert som kompleksitet, varighet og konsekvenser øker, stilles det krav til flere deler av organisasjonen og til samhandling med aktører utenfor den.

Modellen gir en struktur for å vurdere denne utviklingen tidlig: Hvor stort er krisepotensialet, hvilke organisatoriske nivåer berøres, hvor lenge kan situasjonen vare, og hvor bredt må det kommuniseres? Prosessperspektivet handler om å forstå situasjonen tidlig, vurdere risikoen for videre eskalering og redusere risikofaktorer før krisepotensialet øker.

I boka er modellen en tabell med seks nivåer. Her vises prinsippet bak den: Når krisepotensialet øker, endres fire forhold på en gang.

Krisepotensial

Hvor alvorlig og kompleks situasjonen kan utvikle seg.

Organisatorisk rekkevidde

Fra den enkelte og gruppen til ledelse og videre til lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt samvirke.

Tid

Jo mer omfattende krisen blir, desto større betydning får organisasjonens evne til å fungere over tid. Tidsperspektivet ble lagt til i 2. utgave.

Kommunikasjon

Kommunikasjonsbehovet utvikler seg fra intern koordinering til håndtering av eksterne aktører, interessenter, offentlighet og, i større hendelser, nasjonale eller internasjonale omgivelser. Også dette ble lagt til i 2. utgave.

Modellen kan brukes til å undersøke om organisasjonens beredskap står i forhold til hendelsens mulige utvikling. Et sentralt spørsmål er ikke bare hva som skjer nå, men hva situasjonen kan utvikle seg til – og hvilke deler av organisasjonen som da må kunne respondere.

Den kan brukes på både uønskede hendelser (safety) og tilsiktede handlinger (security). Boken viser hvordan samme struktur kan anvendes på svært ulike scenarioer.

Angivelsene av varighet og kommunikasjon illustrerer hvordan kravene kan utvikle seg, og må ikke leses som absolutte terskler. En hendelse kan ligge på ett nivå i krav og et annet i varighet, og hendelser kan eskalere raskere enn modellen antyder, for eksempel på grunn av hendelsens volatile natur eller manglende kapasitet.

Modellen sier heller ikke hvordan en hendelse skal håndteres. Den plasserer hendelsen og peker på hvem den stiller krav til. Hva som skal gjøres, bestemmes av virksomhetens beredskapsplaner, risikovurderinger og trening.

Modellen bygger på prosessperspektivet i krisehåndtering (Roux-Dufort, 2007), der søkelyset ligger på å håndtere en hendelse så tidlig at den ikke utvikler seg videre, og på forståelsen av at effektiv krisehåndtering avhenger av faktorer på individ-, gruppe-, ledelses- og organisasjonsnivå.

Modellen ble først publisert i 2013. I andre utgave ble den videreutviklet med et temporalt perspektiv, forventet kommunikasjonsbehov og ytterligere hendelseskategorier. Modellen kobler krisepotensial til hvilke nivåer som må involveres i håndteringen.