Statsministrenes krisehåndtering

Vi er smertelig klar over at det vil komme uværsdager. Allerede valgnatten brukte både den avtroppende og den påtroppende statsministeren ordet krise.

NRK Ekko inviterte etter valgkampen i 2021 Kjetil B Alstadheim, politisk redaktør i Aftenposten og Ole André Bråten til samtale og analyse av hvordan kriser har utvikle norsk politikk og samfunn de siste 20 årene - fra 11. september 2001 til terrorangrepene 22. juli 2011, pandemi og nye trusler.  Lytt til sendingen i sin helhet her 

Ole André Bråten, velkommen til Ekko.

Tusen takk.

Du er ekspert på krisehåndtering. Hvordan blir man det?

Det er egentlig et veldig godt spørsmål.

Krisehåndtering som område er jo i enorm vekst.

Vi ser jo det til de store studiene. Og jeg har min bakgrunn fra Forsvaret, fra Politiet. Etter 22.juli så skrev jeg en lærebok i krisehåndtering.

For det er jo som vi har snakket om at vi vet jo aldri hvilken krise som vil treffe oss.

Og dette er jo egentlig det vi kaller en sånn tabletop. Da skal vi trene ledegrupper, så går vi gjennom ulike scenarier, ser på ulike løsninger.

Så det er jo egentlig det jeg skal ta med lytterne også gjennom her.

En liten tabletop i krishåndtering.

Jeg skrev en lærebok om hvordan man skulle løse lignende kriser, og ble hentet inn da til regjerigskvartalet etter 22. juli.

Og var der i mange år, og det ble jo starten på å jobbe med dette som mitt område.

Og før vi gir krisehistorikeren ordet her, hva vil du da si generelt om samfunnet, vår norske evne til å håndtere kriser?

Er det godkjent?

Det som er spesielt, hvis vi ser litt tilbake i tid, og det skal vi gjøre i dag, og det gleder jeg meg veldig til, men går vi enda litt tilbake i tid og ser på hva Kåre Willoch som trakk frem da, at vi var et veldig sårbart samfunn, så vil jeg si at vi er et veldig robust samfunn gjennom pandemien.

For tradisjonelt så løses jo krisene av Beredskapstroppen, eller det løses av Politi, det løses av ulike yrkesgrupper. Men nå er det samfunnet og folket som har stått til denne situasjonen, og det viser jo en veldig robusthet. Og etter to år siden juli så kommer jo også et eget prinsipp for beredskapen, altså det vi kaller samvirkeprinsippet.

Så jeg er jo mer spent på hvilken ny prinsipp vi tar med oss nå, når vi har vist en veldig robusthet i folket.

En beroligende start på denne historiekrisetimen

Kjetil Alstaheim, og du skal få kommentere underveis Ole André.

Men Kjetil, hvilke kriser vil du trekke frem i norsk politikk de siste 20 årene?

Det er naturlig å begynne med 11. september 2001, altså dagen etter stortingsvalget i 2001.

Ja, og vi har et klipp, for vi har samarbeidet litt på forhånd, fordi det er mange gode klipp i radioarkivet. Her er statsminister Kjell Magne Bolleneviks deler av nyttårstallet, 1. januar 2002.

_{«Her i landet har vi heller ikke vært i tvil. Vi ville være med i denne alliansen mot terror. Fordi det finnes en grense for hva vi kan akseptere. Nå er også Norge kallet på for å gjøre sin innsats. Det er et tungt ansvar, og det er farefullt. Befolkningen i Afghanistan har de siste ti årene lidd under krig, vannstyre og naturkatastrofer. Når krigshandlingene nå avsluttes, åpnes et nytt kapittel for å gjenreise Afghanistan. Her skal vi bidra. «}

Dette høres så riktig og fint ut. Norge er kallet til gjenreise. Hva tenker du, Kjetil B. Alstheim?

Det var jo NATO-fellesskapet som slo inn her første gang man utløste artikkel 5 i NATO, der landene stiller opp for hverandre. Så vet vi at dette ble en lang, vond og vanskelig historie. Mange vanskelige valg, tapte liv. Vi fikk jo slutten midt inn i årets valgkamp med USA som tok seg ut sammen med sin allierte, og Taliban som kom tilbake og tok Kabul, og med det drama rundt evakueringen fra flyplassen i Kabul.

Det var en krise som Erna Solberg måtte håndtere midt mens hun reiste rundt den blå valgkambussen sin. Og så er det da, som for øvrige, du også var med i valget, ikke sant? Jeg var med på en liten tur der.

Og Ole André, når vi hører Bondevik nå, så tenker jeg at dette var da naivt, men det er lett å si for oss 20 år etter.

Det vi jo ser, og som jo blir veldig spennende å se, hva kommer vi til å si om hvordan pandemien påvirket samfunnssikkerheten vår, om 20 år, det er enda mer spennende. For det vi har levd med nå i 20 år, det er jo en veldig innskrengtning i måten vi reiser på. Vi kunne da reise til Fornebo, gå rett frem på gaten, se på hvilket som helst fly.

Vi har jo nå i 20 år hatt veldig strenge tiltak på å reise, fordi vi har fryktet terror. Vi har en veldig økning som vi skal gjennom her, mange ulike scenarier, som har også påvirket beredskapen i samfunnet, måten vi beveger oss på i samfunnet. Hvordan kommer det til å være om 20 år, det er jo veldig spennende.

Da sier du også at 11. september, det som skjedde da, det har virket inn på veldig mange områder som vi kanskje ikke umiddelbart tenker på. Jeg husker jo veldig godt hvor jeg var, da var jeg rett her nede på Politihøgskolen. Da gikk jeg andre årene der, og når vi samlet i kantina der og så flyene, det var et sjokk, og det endret jo, norsk justisetektor har endret oss på veldig mange områder.

Tenkte du da, Kjetil, allerede da at her velges det ord som de kommer til å bite i seg senere? Tenkte du at dette var riktige ord i riktig tid, av Bondevik for eksempel?

Ja, jeg satt jo i redaksjonen og jobbet hele dagen senere, og så disse bildene på TV, og det var jo, jeg tror ikke det var noen som helt forskutterte hva dette skulle bety, eller de konfliktene som skulle ligge der og som plager de neste 20 årene, som fortsatt er der, med da først inn i Afghanistan, så Irak krigen, og så med konsekvensene det fikk med det vi har sett i Syria og så videre. Det har utløst noe som har vært veldig omfattende, og som har fått direkte konsekvenser for folks liv med hva slags sikkerhetsstiltak vi omgir oss med. Og som dere sier, her kommer jo krisene, de henger på mange måter sammen.

I 2006, Jyllandsposten i Danmark publiserer, det var i 2005, de publiserte karikaturer av Mohammed. Det eksploderer. Norge trekkes inn i konflikten, og ambassaden i Syria angripes.

Hør på dette.

«Tegninger av profeten Mohammed i norsk og danske aviser utløser demonstrasjoner verden over. Muslimer mener tegningene krenker religionen. Vi reagerer med aller største grad av alvor. Jeg har akkurat nå snakket med Chargé d'Affaires i Damaskus, som kan bekrefte at norsk ambassaden er brent ned. Og vi har tatt beslutningen fra utenriksdepartementet nå at vi vil igangsette evakuering av ambassadens personell. Vi har bak oss en uke med hense Norge ikke har opplevd maken til.

To pregete menn, Støre og Stoltenberg. Hvordan opplevde du at de taklet krisen?

Det var noe av det Støre fikk i fanget som utenriksminister. Han har fått kritikk ettertid for ikke å stå opp for Selbeck, redaktøren i Dagen, som jo publiserte disse tegningene. Det er jo en sak som har... Det begynte der, og så har det vært nye terrorangrep. Charlie Hebdo, den franske læreren som ble drept i fjor. Det har slått inn i hele ytringsfrihetsdiskusjonen. Hvordan skal vi forholde oss til at noen bruker den type metoder mot ytringer som vi mente skulle være helt i orden? Det er en ny trussel som kommer inn i det vestlige samfunnet. Vi har følt det veldig trygt at vi kunne si hva vi ville, og vi kunne provosere, og vi kunne sleive i vei, og så kunne folk bli sinte. Men det at du får et svar i form av vold, er jo en del av det vi diskuterer nå i ytringsfrihetsdiskusjonen, fremdeles som ikke er parlament.

Husker du om du kritiserte Støre eller Stoltenberg den gangen? Jeg tror kanskje ikke jeg skrev om det den gangen. Da hadde du sikkert husket, fordi ytringsfrihet og å snakke om det, det er komplisert. Jeg skjønner også at dette var en stor krise for den.

Det dette også viste når vi drar det videre til Paris og terrorangrepene som vi så der, det var det første vi ble overrasket over hvor manglende effektivitet vi så hos fransk politii i initialfasen av terrorangrepen. Det var det som overrasket oss.

For etter hendelsen vi hadde på Colombine, så har jo også vestlige politistyrker hatt veldig fokus på hvordan de skal håndtere den type pågående hendelser.

Columbine, hva var det igjen?

Columbine, det var jo da en skoleskyting, en av de første skoleskytingene vi hadde.

Og etter Columbine så har det vært fokus på hvordan skal politiet håndtere denne pågående terrorhendelser. Og det ble håndtert lite godt i Paris, det var overraskende. Det det også gjorde var jo det at det tok også med oss denne terroren hjem til Norge.

Jeg husker det veldig godt, jeg jobbet da sammen med Institutt for journalistikk med å utvikle kompetansprogram for norske redaksjoner, aviseredaksjoner og nyhetsredaksjoner.

Og det var spesielt da, sånn at vi jobbet med hva hvis vi nå blir angrepet her i vår fredelige lille by. Det var noe som var veldig spesielt og som vi ikke hadde vant til.

Ja, du får mange sånne flashbacks når vi snakker noe, altså vi minnes på hvor dramatisk det var. Og det jeg også husker det var den panikkfølelsen.

Nå hadde ikke jeg noen makt i det hele tatt, men tenk på Støre da, som opplever at som utenriksminister, at ambassader angrepes, brennes ned, norske liv trues. Det er ikke så lett å tenke rasjonelt i en sånn effektiv tilstand.

Nei, jeg får jo middelbart også tenkt når vi hører på dette, så middelbart tanke til Serena Hotel, som jo kommer til et annet sted, men som også er en opplevelse av disse trygge stedene våre.

De er ikke trygge lenger, og det er noe som påvirker oss.

Serena Hotel, det var der altså en norsk som håndterte kriser. Det er veldig lett å, etter en krise, da er det veldig lett å peke og fordele skyld. Men det er jo ingen, jeg har ikke møtt en leder da, som ikke ønsker å håndtere en krise godt.

Og jeg tror heller ikke vi kommer til å møte en politikk som ikke ønsker å håndtere en krise godt.

Men det er noe med disse krisene.

Det er noe med kompleksiteten, og det er noe med det at vi ikke forventer det. Det er noe med stresset. Det er noe med den opplevelsen av trygghet som vi sier at vi forventer at vi er trygge. Og så det er noe veldig psykologisk i det å håndtere krisen.

Så skal vi gå fra krig til penger. Før økonomien var vi fortsatt i dagens næringsliv i 2007. Og da handlet det nok en del om det som var i jære.

Høsten 2007 begynte ting å bevege seg litt. Noe var i emning. Snart skulle 2008 opprinne. Men hør på disse nyhetskuttene fra høsten 2007.

« Så skal vi høre at milliardene fortsetter å forsvinne fra Oslo Børs. Rett etter børsåpning i dag tidlig fall to prosent. Rett etter børsåpning i dag tidlig fall to. Britiske banker har overlevd en disastrøs morgen. Etter at the Dow Jones-indeksen i USA hadde falt med tre prosent i går kvelden. Og fallet var nesten like stort.

Vi snakker om kriser i Ekko nå. Og hvordan norske statsminister og statsråder håndterte krisene. I 2007-2008 var Kristin Hallvorsen fra SV finansminister. Stort spørsmål.

Hvordan håndterte hun finanskrisen? Hun håndterte den godt. Det var nok en viktig del av forklaringen på at den rødgrønne regjeringen overlevde valget i 2009. Det var jo en ulvende krise. Det vi hørte var fra 2007. Og så smalte det skikkelig i september 2008.

Da Lehman Brothers kollapset i New York. Investeringsbanken. Og da slo det kraftig inn i norsk økonomi med en gang. Norske banker... Du kunne få en situasjon der norske banker ikke ville låne ut penger. Fordi de var redde for å tape dem. Og så kom Kristin Hallvorsen med det hun kalte gullkortet. For å hjelpe bankene slik at de ikke skulle skru igjen kreditten til næringslivet. Og stenge ned hele samfunnet. Det var en veldig hektisk aktivitet med møter mellom Finansdepartementet og Norges Bank.

For å holde liv i norsk økonomi den høsten og gjennom vinteren. Og få ut krisetiltak i de næringene som ble rammet. Lærte kanskje Jan Tore Sander, finansminister nå for tiden - noe av SVs Kristin Hallvorsen den gangen?

Når det skulle handle om å håndtere koronakrisen med statlige midler. Ja, kanskje det var ganske forskjellige kriser økonomisk sett. Så det tenker på staten som kommer inn og... Ja, og så hvis du ser det internasjonale bildet.

Så var jo noe av problemet i hvordan man håndterte finanskrisen. Var at man i stor grad reddet de rike. Og vi har jo sett noe i den diskusjonen nå rundt de krisepakkene.

Som har vært rettet mot næringslivet i Norge. At spørsmålet er, har man brukt for mye penger på å redde eierne. I stedet for å redde arbeidsplassene. Altså, at man kunne målrettet det på en annen måte.

Ole André, du rekker hånd å været?

Jeg tror også det at... Hva er det vi har sett i samfunnet i denne pandemien også? Vi har jo også sett at bankene, finansnæringen, forsikringselskapene.

De har hatt en tilnærming til også vanlige folk da. Som jo egentlig har vært ganske forbildelige. Og jeg tror de lærte mye av finanskrisen.

Og jeg husker veldig Arendalsuka. Styrelederen i Gjensidige og - snakket om hvordan de møtte pandemien. Og det opplevde å være med ganske stor ro. Så jeg tror de har lært mye.

Jeg tror finansnæringen lærte mye av den krisen i verden. Som har hjulpet oss i dag. Da hadde du krisesamtaler med folk i finansnæringen den gangen.

Jeg husker veldig godt at jeg da hadde flere samtaler i Stavanger. Og det var spesiellt.

Ikke tilfeldig at det var i Stavanger?

Ikke tilfeldig.

Og det er jo når vi hører og reflekterer på dette. Krisehåndtering er jo noe som det treffer oss.

Det er jo noe som er vanskelig for deg. Det treffes veldig på individnivå. Og det var det jeg merket der. Og det er jo ledere som tar beslutninger. Politiker som tar beslutninger. Men de er mennesker. Så dette treffer oss dypt personlig. Apropos dypt personlig.

Så kommer 2011. Norge blir rammet av en grusom terroraksjon 22. juli. Mye er sagt og skrevet om hvordan statsminister Jens Stoltenberg håndterte denne ekstreme krisen.

Tre uker etter terroren har regjeringen bestemt at det skal nedsettes en kommisjon som skal granske krisehåndteringen 22. juli. Her er Stoltenberg i Dagsnytt Atten 12. august 2011.

« Men så har vi alle behov for at det kommer en samlet helhetlig framstilling som gir et mest mulig fullstendig bilde av alt som skjedde. Det som ledet opp til det. Forberedelser. Hvordan vi som samfunn var forberedt. Og hvordan det ble håndtert på godt og på vondt. Og formålet med det er jo at vi skal skape et tryggere samfunn. Fordi vi ønsker ikke at folk skal føle utrygghet når de går på gata. Eller når de deltar på en politisk ungdomsleier. Og derfor er det viktig at vi lærer av det som har skjedd. For å gjøre mer for å avverge. Hindre noe tilsvarende noen gang i fremtiden. Og da må vi også erkjenne at det helt sikkert kommer til å komme frem ting. Der vi ser mangler. Der vi ser vurderinger som i ettertid viser seg å ikke ha vært så riktig eller så god som vi skulle ønske.

Ola Andre Bråten, du er ekspert på krisehåndtering. Hva tenker du om Stoltenbergs ordvalg her?

Han var jo både landets sjef og samtidig rammet av terror. Jeg tror jeg vil bruke det som et eksempel på hvem, disse som håndteres i krisene. Hvordan er det de håndterer det?

Jeg var en av de som ble hentet inn til Regjeringskvartalet etter 22. Juli.

Og det husker jeg veldig godt.

Jeg var der i flere år.

Og det handlet om å sette de sammen til å håndtere tilsvarende situasjoner. Og det var sterkt. Det var spesielt å komme inn der og jobbe med de mennesker som har stått i så krevende situasjoner. Så de som blir satt i sånne situasjoner som skal jobbe med å løse krisene, for de er det ganske enkelt.

For det handler om å skape en struktur.

Og forberede seg mentalt på å gå inn i den type situasjonen og hjelpe andre. Og å skape en struktur. Og det å jobbe med krisene er - det handler om å skape en struktur, å skape en forutsigbarhet.

Der var det etter en tragedie som rammet oss. Men det handler også om hvordan vi forbereder å møte den neste krisen som vi vet veldig lite om, som vi også har snakket mer om.

Og jeg kjører til Alstadheim. Du jobber med ord hver eneste dag som politisk redaktør i Aftenposten. De ordene som ble valgt av Stoltenberg, hvor mye har det å si for hvordan folk tar imot budskapet? Det var jo viktig, de ordene som ble valgt i starten, for å definere hva det er vi står opp i nå.

Og også å skape et fellesskap.

Dette var en helt ekstrem situasjon for landet. Ikke minst for Jens Stoltenberg som både var leder for det partiet og den bevegelsen som var direkte mål for terroren. Og da leder for den regjeringen og de myndighetene som skulle håndtere situasjonen. Og i tillegg ansvarlig for det som hadde sviktet. Så det er vanskelig å se for seg en vanskeligere posisjon å være i enn den man var i.

Og så ser vi at vi har hatt en diskusjon nå i forbindelse med 10-årsmarkeringen. Om hvordan snakket vi egentlig om det som skjedde denne gangen. Av etterlyst et klarere oppgjør med den ideologien, de tankene som lå bak terroristens gjerninger. Og noe av dette handler jo om hvordan ting ble definert i ordene som ble valgt denne gangen. Jeg vil ta tilbake til, husker vi de første bildene som kom fra Jens' kvartal?

Jeg tenker tilbake til når jeg står på Politihøgskolen og ser flyene. Og det er et veldig godt eksempel. Hva er egentlig en krise? Vi forsto ikke hva som hadde skjedd. Og mens vi prøver å forstå om det er et helikopter som har krasjet eller en oljelekkasje, da utvikler krisen seg.

For da har vi jo en person som nå har en plan. Og er det en ting som vi jo lærte mye av etter 22. kommisjonens rapport. Det var dette med situasjonsforståelse. Det var et begrep som gikk igjen hele veien. Og det handler om at vi må ha evne til å se veldig langt frem i tid.

Og det er det som er det krevende du skal forholde deg til.

Dette anslaget oppleves helt sjokkerende.

Vi forstår ikke hva det er.

Vi prøver å få en forklaring på hva dette er. Og så om vi samtidig kunne se for oss mange ulike scenarier og kunne fange det opp. Og det forteller om kompleksiteten i det å håndtere krisen. Og så er det, som du sier kompleksiteten, det jeg også husker. Det var en sånn gul post-it-lapp som skulle ha blitt lest.

For da hadde man skjønt litt mer om hvem som stod bak. Kanskje bilen og sånne ting. Så skjedde ikke det. Og da var jo alle egentlig i et følelsesmessig kaos inni seg. Som du sier, vi aner ikke hva som skjer nå.

Er det mange terrorister? Hvorfor skjer det her? Og så plutselig der. Og sist vi så den gule postit-lappen, det var jo på operasjonssentralen. Hvor man da hadde notert ned telefonnummeret til disse personene som var på disse togene her.

For å kunne ringe dem hvis det var noe som skjedde.

Og så får vi jo da en situasjon hvor togene er på vei mot hverandre. Og så finner man heller ikke det med gul lappen. Og så synes jeg også 22. juli viser litt at vi... Apropå det hvor gode er vi til å lære av en krise.

Noe av det 22. juli-kommisjonen pekte på, og politistudien etterpå pekte på, var at det trengtes endringer i hvordan politiet var organisert. Og det var utgangspunktet for hele politireformen.

Som fikk navnet der, politireformen, og så har det vært mye diskusjon. Og nå jeg ser i diskusjonen om politireformen så kommer det ganske lite frem. Det blir litt glemt i at dette var faktisk en helt nødvendig endring. Fordi vi så at det sviktet. Og at det var store svakheter i hvordan norsk politi var organisert.

Så det... ... Storskog bekymrer. I går ble det satt rekord da 196 asylsøkere og migranter ankom grensestasjonen.

En av de interessante tingene med flyktingkrisen var litt hvordan den snudde underveis.

Hvis vi husker starten av det, det var jo mange fra Syria blant annet som flyktet fra borgerkrigen.

Så folk som fortidig prøvde å komme seg over Middelhavet, over til Hellas. Så var det ganske mye sympati med de som flyktet. Så da var det flyktingene som var i krise. Og så så vi hele Europa at det fikk en følelse at det var noe de ikke greide å håndtere. Det kom for mange, og det kom da plutselig folk syklende over grensen fra Russland. Og da ble det en krise for oss, og ikke for flyktingene. Dette kan du lese av på meningsmålingene høsten 2015 for partiene. Det var et år med kommunevalg i september. Fremskrittspartiet slet gjennom hele sommeren, mens flyktingkrisen var en krise for flyktingene.

Og så snudde dette i kanskje en måned eller noe sånt senere. Og Fremskrittspartiet suset opp over på målingene i november og desember. Ja, og det er jo en viktig påminnelse. Politikere skal kommunisere på mange plan. Både til sine egne, til andre.

Ole André Bråten, tydelig kommunikasjon, det er vanskelig?

Det er veldig vanskelig, og når du står midt oppe i en krise, har du spørt noen, hvem er det som bestemmer? Vi husker alle Fleksnes, som på en måte, det er min Mayday. Og det også var et eksempel hvor Jørgen Kallemyr dro opp. Og det ble egentlig en ganske sånn situasjon hvor Politidirektoratet var uenig med det som ble gjort i en del av disse asylsakene her.

Så det vi også alltid er på jakt med når vi skal analysere kriser er, når får vi en krise i krisen?

Dette også var et godt eksempel på. Det er jo det som vi kaller hybrid. Det var noe hybrid, det var noe så spesielt.

Hvorfor kommer disse personene fra Russland? Nå har vi også hatt flere eksempler med hacking. Desse hybride, litt sånn uklare trusselbilder, hvor det skjer noe litt merkelig, det også har blitt en del av bildet vårt. Det er interessant å se hvordan dette ble håndtert i EU, og hvordan de slet med å få til samarbeid mellom

EU-landene, og hva EU nå har lært av...

EU er jo en organisasjon som hele tiden lærer av kriser. EU er nesten i konstant krise, og så lærer EU-landene av det, og utvikler samarbeidet videre. Det ser vi nå i... Nå er det jo en viss frykt for at det skal komme en ny flyktingbølge fra Afghanistan, og du ser blant annet EU-kommisjonspresident von der Leyen har vært i Hellas, og gitt Hellas veldig backing på det Hellas gjør nå for å tette muren, bygge opp systemer for å hindre at flyktingene overhovedet kommer inn i Europa, fordi det EU-landene ikke har greid er å få til et fordelingssystem, altså en retterdig fordeling av migranter og flyktinger seg mellom, så da blir det et samarbeid om å stoppe dem fra å komme inn.

Og dette er jo Norge også en del av som land i Schengen. Nettopp. Noen vil vel kalle det da kanskje preventiv krisehåndtering. Vi må snakke litt om framtiden også, hvilke kriser kan vi vente oss hvis det er mulig å tenke noe som helst om det.

Men aller først, det ble mars 2020. Den krisen husker vi nok alle. Norge blir satt på en stor prøve, både som samfunn, men også vi som enkeltmennesker. I denne perioden som vi har foran oss vil alle få en annerledes hverdag. De drastiske tiltakene som vi nå iverksetter, gjør vi i håp om å stanse viruset.

Ja, mange har gitt Erna og Co toppkarakter for krisehåndteringen av koronapandemien, men velgerne belønnet henne ikke. Nei, men det gjør ikke velgere. Winston Churchill tapte valget etter å ha vunnet 2. verdenskrig, så sånn du vinner ikke valget på at velgerne skal vise takknemlighet. Uttakk er verdenslønn?

Ja, velgerne er opptatt av hva som skal skje fremover. Jeg tror det var en styrke for Erna Solberg at hun ble sett på som en kompetent krisehåndterer, kompetent statsminister, men det holder ikke. Det er to like temaer. Det ene er at pandemien har vist en enorm endringsevne og vilje.

Vi har jo nå, i psykologien snakker vi om kognitivte skjema.

Det å gå på jobb, det er nå også å gå ned kjellerstua. Så vi har endret oss noe utrolig.

Og så er det en ting til, for hvis vi nå tenkte at nå skal vi normalisere opp mot valget, så snakker vi om normalisering. Når vi skal normalisere etter en krise er det tre ting vi må ta med oss.

Det ene er fakta, altså faktainformasjonen i råd fra FOI. Men så er det å lytte til følelser. Og snakke om fremtiden. Og hvem er det som har håndtert denne krisen? Vi har snakket om politi, vi har snakket om disse. Det er lærerne, det er sykepleierne. Og kanskje de har nå trukket fra borgerlig side.

Kanskje ikke de føler at de har fått nok støtte? Kanskje det er lett å være med på dugnaden, hvis ikke det er noe etterpå?

Spennende, nå fikk vi også en politisk kommentator her i krisehåndterer Ole Andre Bråten.

Igjen, alt henger sammen med alt.

Og vi må da se litt framover. Det var i gårsdagens kriser. Vi har ikke noe radioarkiv på framtidens kriser.

For det er jo ikke mulig, vi vet ikke hva som kommer.

Kan vi få radioteater eller noe? Jo, vi kunne jo hatt litt science fiction og sånt. Men du vet, disse krisene som kommer, det er det som er problemet. Vi vet jo ikke hva som kan komme til å skje. Men du har noen forslag, noen tanker. Ja, altså, du har jo en underliggende klimakrise. Som på mange måter er en sånn langvarig trend. Og så er spørsmålet hvor brått kommer endringene.

Hvor fort kommer ekstremværet? Det er noe vi vet ganske godt. At det kommer til å bli mer ekstremvær.

Mer vann å hantere for byen blant annet. Og det er det mulig å forberede seg på. Og så er det en politisk risiko for den norske økonomien. Hva gjør andre land? Hvor raskt vil andre land innføre klimatiltak? Hva betyr det for norsk olje og gass eksport?

Norge skal jo gjennom en omstilling.

Nesten uansett vil olje og gass bli mindre viktig for Norge fremover. Hvordan får vi til den omstillingen? Hvor raskt må den gå? Det blir ganske avgjørende. Vi har en stor ting som vi er veldig glad i.

Det blir spargrisen vår. Oljefondet. Som har vært nyttig i flere av de krisene vi har vært innom nå. Oljefondet har det gått knallbra med de siste årene. Det henger sammen med flere ting. Oppgang i aksjemarkedet. Hvordan kronekursen er. Rentesituasjonen i verden. Som oljefondsjef Nikolai Tangen sa i Arendal. Vi regner med at dette skal fortsette. Det kan komme en smell.

En real smell for oljefondet.

Der fondet faller i verdi. Det er størrelsen på fondet som i utgangspunktet avgjør hvor mye som kan hentes ut av fondet hvert år. Og brukes i statsbudsjettet til helse, skole og oppfylle av alle mulige valgløfter. Hvis det kommer en smell i oljefondet og det faller i verdi. Så skal politikerne, neste finansministeren i utgangspunktet, hente ut færre milliarder. Før jeg gir deg ordet til slutt her. Hvordan vil du fortelle at i USA er det valg om ikke så mange år?

Donald Trump kommer tilbake? Ja, det kan skje. Altså, vi vet jo ikke hvordan forholdet til USA vil utvikle seg. Donald Trump har jo også på en måte vært en liten krise, en utenrikspolitisk krise, som har vært veldig viktig for den regjeringen som nå går av å håndtere. Lysse på at det forholdet til USA overlever en overlevde Trump som president.

Ole André Bråten, du skal få den ære å oppsummere på ett minutt.

Tusen takk. Først kaster vi i hatten to scenarier vi må ta høyde for fremover i dette kriserådet vi nå har fått i NRK. Det ene er cyber.

Cyber er den store trusselen vi alle venter på. Vi har sett veldig mange eksempler på det. Det andre er leverandørrisiko. I går hadde Apple en kjempelansering, hvor de lanserte, ikke overraskende, en telefon og en klokke. Lite nytt, men de fikk jo enormt skryt for å ha ting å putte i telefonene sine, når de er klare til å sitte med noen deler. Så leverandørrisiko. Vi har ganske mange ting vi produserer her i Norge. Har vi en sikkerhet rundt det? Det er jo veldig spennende fremover. Cyber blir veldig spennende.

Og så har jeg lyst til å oppsummere med Erna Solbergs ord, som at vi trenger å tenke «worst case». Det var det hun også oppsummerte med når hun fikk Koronakommisjonens rapport.

Det tror jeg Erna Solberg ble glad for, at hun ble sitert her. Hun kommer ikke til å bli så mye sitert fremover, men kanskje likevel for krisehåndtering. Da skal vi lære av det vi har vært igjennom tidligere.

Takk for at dere kom til Eko Kjetil B. Asheim, politisk redaktør i Aftenposten, og krisehåndteringsekspert Ole André Bråten. 

Samtalen er transkribert av Chat GPT / Samtalen i original finner du her