Sommerintervju med Ole Andre Bråten
Ole André Bråten har bakgrunn som FN-soldat, er ekspert på krisehåndtering og driver Krisepodden, Norges første (men ikke eneste!) podkast om nettopp krisehåndtering.
Han arrangerer jevnlig seminarer i kriseledelse, og på nettsidene sine lover han å svare på forespørsler innen 48 timer (med mindre du huker av for hastegraden “ønsker tilbakemelding omgående”).
Dette er tydelig en mann i beredskap:
Det går under 48 sekunder fra Morgenbladet sender ham en SMS, til han ringer tilbake.
– I min bransje må man være tilgjengelig!
For å forstå hva en krisestab driver med, er det på sin plass å finne ut av hva som utgjør en krise.
– I læreboka er en krise en situasjon som er lite sannsynlig, som oppstår plutselig og som oppleves voldsom. Fellesnevneren er en situasjon som skaper stress, sier Bråten, og er raskt med å legge til:
– Det jeg har lært gjennom å jobbe med dette i mange år, er at hva som er en krise er veldig individuelt. Det er veldig ofte avvik mellom hva du tenker er en krise, hva jeg tenker er en krise og hva en annen ser på som en krise.
– Står vi ikke i fare for å vanne ut krisebegrepet?
– Jeg tror dessverre det er et tegn på tiden vi lever i. Det er viktig at man har et bevisst forhold til hvilke situasjoner man skal kalle kriser. Man ønsker aldri å kommunisere at noe er en krise uten at det er det. Snarere tvert imot så vil man spille ned en opplevd krisesituasjon.
Ole André Bråten forteller at mange ledere kontaktet ham under pandemien, og flere av dem sa noe sånt som: «Nå har vi satt krisestab. Hva gjør vi? Sist vi gjorde det var i år 2000».
– Tjue år senere kom altså pandemien som et sjokk og ga mange organisasjoner en bratt læringskurve. Jeg fikk så mange henvendelser fra kundene mine at jeg laget en podkast, forteller han.
Dermed oppstod Krisepodden i mars 2020. To år senere ga han ut Håndbok i krisehåndtering. Mens det i 2010 stort sett var industribedrifter som beskjeftiget seg med produksjon med en viss risiko som var parat for å sette krisestab, er nesten alle det i dag, ifølge Bråten.
– En krisestab er en organisering av ledelsen for å kunne møte en uventet situasjon. Ofte vil man ha en krisestab som er klar når krisen inntreffer, som trenes til å følge noen vedtatte punkter. En krisestab må tenke: hva gjør vi de første fem minuttene, fem dagene og fem timene. Men de må også spørre seg «hva gjør vi de neste fem hundre dagene?».
Parallelt med at krisebegrepet «har blitt en større del av vokabularet vårt», har private selskaper så vel som offentlige instanser blitt mer og mer opptatt av å kommunisere at de tar ting på alvor, mener Bråten.
– Er det viktigste å si at man har satt krisestab?
– Det er i hvert fall en enkel måte å vise at man prioriterer noe. Når noen kommuniserer at «vi har satt krisestab», er det også en måte å få litt arbeidsro på.
Men Bråten er ikke mistenksom overfor brukere av begrepet. Han tror organisasjoner som sier at de har satt krisestab, gjør det fordi de faktisk tar situasjonen på alvor.
– Ved å si det legger man også press på seg selv og sier «dette fanger vi ikke opp på vanlig måte». Det er viktig for en organisasjon å løse noe best mulig ved å sette en krisestab, fremfor å gjøre noe for syns skyld.
– Men selv verbet, å sette krisestab. Det låter da litt rart?
– Det er et militært begrep. I en stab har du en stabsfunksjon, der de ulike menneskene har ulike roller. Det er en militær struktur som ikke er direkte overførbar til enhver organisasjon. Når noen sier at de setter stab, betyr det at de jobber på en annen måte. Det gjør man med litt andakt.
– Kan man ikke samle krisestaben?
Da snakker man som om at dette er noe man bare kan samle: «Geir, Trond, kommer dere hit?». Mens når vi setter den, signaliserer det en annen type organisering og at man må jobbe på en annen måte.
– Danne?
– Da blir det ad hoc-organisering. Hvis du må danne krisestab, har du ikke tenkt på dette på forhånd.
